SYNSPUNKT: Hvorfor har vi lekser, mamma?

LEKSER I SKOLEN: – Uansett hvilke hjem du bor i, eller hvilke foreldre du har, så er det få barn som har bedt om lekser vi voksne lager gode argumenter for og mener er viktige, skriver Lene Cherize H. Sirevåg. IllustrasjonsfotoLEKSER I SKOLEN: – Uansett hvilke hjem du bor i, eller hvilke foreldre du har, så er det få barn som har bedt om lekser vi voksne lager gode argumenter for og mener er viktige, skriver Lene Cherize H. Sirevåg. Illustrasjonsfoto
Annonse:

– Jeg sitter igjen med en vond følelse i kroppen. Fordi, hvorfor har du egentlig lekser kjære lille deg? Du vil jo heller løpe, leke og lage ting du.

Leserinnlegg:

Et innlegg i diskusjonen om lekser i skolen.

Hvorfor har vi lekser spurte sønnen min meg en dag i november. Vi skal til å gjøre matteleksa, og han skal skrive et 3-tall. Han har gått på skolen siden august. Og dette pleier å gå greit, men i dag ble det litt vanskelig.

Det stopper litt opp, hvordan var nå dette tallet igjen. Det er så mange av dem. Han vil så gjerne, vil helst ikke ha hjelp, og jeg ser frustrasjonen bygge seg opp. 3 tallet kommer ikke ut i hånda. I stedet lager han en stor krusedull på arket. Så hardt at det går hull på siden. Side 14 i matteboka. Da blir han sår og lei seg. Han sier; jeg må ikke vise dette på skolen. Han gråter litt. Jeg må gjøre det ordentlig. Skolen til sønnen min, med dyktige og solide lærere, sier at vi bare kan slappe av med leksene, at det skal være noe positivt. Ikke mase, og blir det negativt skal vi bare la være. Vi skal ikke legge noe press på, men det er dessverre ikke så lett. Fordi det er nødvendigvis ikke sånn at min sønn kommer på leksene selv.

Vi må minne han på det, en lett påminnelse som fort kan vende over i mas og et opplevd press. Et press jeg ikke ønsker å legge på gutten min. Den gode gutten, fersk i livet, full av liv og krutt. Han har ikke bedt om lekser, og han spør igjen gjennom tårene hvorfor han har lekser. Som foreldre har vi blitt oppfordret til å snakke positivt om lekser. Jeg sier at det er fordi at da får jeg se hva du jobber med, og det jo en fin måte å øve seg slik at du kan lære alle tallene. Ja, men mamma vi øver jo hver dag på skolen, hvorfor trenger vi øve enda mer? Det blir stille mellom oss en stund. Jeg har ingen flere linjer å servere for hvorfor det er viktig med lekser.

Jeg sitter igjen med en vond følelse i kroppen. Fordi, hvorfor har du egentlig lekser kjære lille deg? Du vil jo heller løpe, leke og lage ting du.

Du spør meg også hvorfor det heter lekser. Og ja hvorfor heter det lekser? Ordet begynner med LEK – og det skulle stoppet der. Leksene skulle vært å leke! Vilde Stabel spør 21. september i en kronikk i Dagsavisen hva det er som haster sånn, og jeg tillater meg også å stille det samme spørsmålet. Hva haster sånn? Er vi redd for at de ikke lærer nok? Tilbringer de ikke nok tid på skolen? Det er ansett som overtid i mange jobber om du må jobbe på kveldstid, og du får avspasering eller ekstra lønn. Men for barna gjelder andre regler og vi forsøker oss gjerne med argumenter som at det øker læringsutbytte for elevene. For noen elever gjør det kanskje det, men dette er et argument som er avhengig av så mange variabler, og i tillegg til å øke læringsutbytte tar det også av barns fritid. Spesielt når vi snakker om barn på 5 og 6 år som for en sommerferie siden løp rundt i barnehagen uten en tanke om at de et par måneder senere skulle dras inn i et dragsug der læring fort får et slags enevelde.

Jeg sitter igjen og lurer veldig på hvilken verdi lekser egentlig har. Min sønn bor i et hjem som ifølge forskningen på området skulle tilsi er et hjem der lekser blir fulgt opp, og der han kan nyte av et visst læringsutbytte. Et hjem med bøker i bokhylla og med foreldre som begge jobber i skole og utdanning som lærer og forsker.

Men uansett hvilke hjem du bor i, eller hvilke foreldre du har, så er det få barn som har bedt om lekser vi voksne lager gode argumenter for og mener er viktige. Spørsmålet er, viktige for hva? Og for hvem? Og med hvilken verdi? Når jeg allerede høsten i første klasse opplever at sønnen min lurer på hvorfor han har lekser kan jeg ikke annet enn å dele hans spørsmål.

Hvorfor er det sånn at vi presser disse små kroppene til å sette seg ned å gjøre lekser når vi heller bør berike deres liv med tid til mer lek? Lek er barnas livsform, og det er færre lommer til lek i deres nye hverdag på skolen sammenlignet med hvilken plass leken har i barnehagen de nettopp har forlatt. Er vi så redd for at de ikke skal lære nok?

Noen få måneder av mange års skolegang er nettopp påbegynt. Allerede sitter vi her og stresser med denne læringen. Som om vi har mistet troen på at det kan gå dem godt selv uten dette presset på læring. Jeg tror at det kommer til å gå bra med gutten min uavhengig av disse leksene, men likevel er jeg med på å legge et lite press på han. Et press som kan risikere å sette barns naturlige begeistring for læring på spill. Kanskje vi som foreldre, som voksne og som skole i stedet for å legge press på barna våre, heller skal legge press på bremsene på det som virker å være et godstog av læring vi kanskje alle tidvis ønsker å hoppe av, men i all farten dras med i likevel.

Lene Cherize H. Sirevåg
Mamma til elev i første klasse

Lokalavisen Geita

Annonse: