På alle måter en særdeles uvanlig påske.
Denne uken går vi inn i påskeuken. Det i et land og i en verden, som ser fundamentalt annerledes ut enn ved inngangen til påsken i fjor og alle andre påskehøytider så langt tilbake man kan tenke seg.
Vi står alle i kampen mot et av historiens mest smittsomme virus, som krever mange menneskeliv og skaper mye lidelse. Hvor vi står i kampen er fortsatt ikke helt klar. Er vi fortsatt i begynnelsen, nærmer vi oss toppen eller har vi snart gjennomlevd koronapandemien? Det er spørsmål selv ekspertene ikke har et helt konkret svar på. Konsekvensene er imidlertid store for de aller fleste.
I år faller påskeuken sammen med 80-årsmarkeringen av krigsutbruddet 9. april 1940. De siste av våre eldste fra dette mørke kapittelet i historien kan i neste måned være med på å feire 75-årsdagen for at 2. verdenskrig endelig tok slutt. Vår generasjon møter disse markeringene med smitteverntiltak og samfunnsmessige begrensninger vi aldri har opplevd maken til. Så strenge og inngripende at det på det meste bare blir med markeringene.
Påsken 2020 kommer mange til å huske som året da ingen var på påskefjellet, ingen var i kirkene, de færreste var på hyttene og “skoleferien” startet i mars måned. Våren 2020 og kanskje sommeren og den kommende høsten blir tiden vi vil huske for at alt det vi kjenner som fast og forutsigbart var avlyst og utsatt. Forhåpentligvis blir 2020 året vi kommer til å huske at de vi har valgt til å styre landet for oss i gode og mindre gode dager lyktes i å redde menneskeliv fordi de handlet som de gjorde.
Vi går inn i en påskehøytid med 400.000 personer registrert arbeidsledige og økonomiske belastninger i samfunnet som er forbi tålegrensen. I år blir det hjemmepåske for Severin Suveren. Kvikklunsjen og appelsinen må vi nyte i solveggen hjemme, i skepsis på en snartur på to meters avstand i nærmiljøene våre og med antibakk i umiddelbar nærhet i tursekken.
Det er på alle måter en særdeles uvanlig påske. Måtte den likevel bli god for alle.
Esben Holm Eskelund
